“Britiske sportsmenn og norske roere” av Bernt Gjelsten
Engelske Lakselorder
Fra 1830- årene av begynte det å komme velstående briter til Norge for å friste lakserikdommen i de da så uberørte vassdragene. Etterhvert utviklet den britiske lakseturismen seg til å bli ei viktig næring i mange fattige dalstrøk. Det ble betalt leie av elverett, bygd sommervillaer, murt fisketrapper og drevet kultivering av fiskebestander. Roere og kokkejenter ble leid inn. I et pengefattig Norge som hadde lav levestandard var dette kjærkomne inntekter for bønder og husmenn som bodde i elvedalene. På mange måter oppstod det norske sportsfisket som en konsekvens av britenes opphold i Norge i tida fra 1830- 1914. Det tidlige norske sportsfisket ble naturlig nok utøvd av kleppere og roere som arbeidet for engelske leietakere av lakseretter i vassdraga. Livserindringene til Halsten Muri fra Nordfjord (Reminences of Halsten Muri) gir oss et svært sjeldent bilde av en norsk klepper som tok seg arbeid hos engelskmenn allerede som sjuåring. Dette var i Stryneelva, Loelva, og i Oldenelva i indre Nordfjord.
The northern playground
Ole Fiva som var husmann i Grytten i Romsdalen ved Rauma elv som vi ser er portrettert av den kunstnerisk anlagte Lord Bromley Davenport på vedlagte kullstifttegning, er en annen tidlig klepper vi vet litt om. Mange kleppere og roere ble nok fremragende elvefiskere utover 1800 og 1900 – tallet. De fikk kulturen inn via årelang erfaring med praktisk arbeid for de engelske fiskerne. Britene hadde siden 1700-tallet regjert skotske og irske elver og utviklet sin egen sportsfiskerkultur. De britiske laksefiskerne skrev ofte reiseskildringer og derfor vet vi ganske mye om fisket deres i det gamle Norge i dag. Mange av dem betraktet Norge som “The northern playground”. Utover laksefiskinga trakk også fjellvandring, reinsdyrjakt, fjellklatring, og ørretfiske i fjellet en del eventyrlystne briter hit til avkroken Norge.
Lord Colombs pool
I Nidelva i Trondheim fisket Andreas Skjetnemark med egne store gråspragla fluer kalt “Trastungen” eller “Andreasflua” fra ca 1880. Disse fluene fisket mege godt i årtier i elva. Han hadde lang bakgrunn som klepper for engelskmenn. Enkelte av de lokale fiskerne i Trondheim tidlig på 1900 – tallet fiska kun med trastungen eller Andreasflua som den og ble kalt. I namnetradisjonen etter britene finner man framdeles mange navn på høler fra deres leietid. Stordalselva i Åfjord har framdeles høler skiltet som “Lord Colombs pool” eller de heter “Peggy” og “Mabel” etter to av leietagers (Lord Walsingham) sine døtre.
Laksefluer fra Mustad
Fabrikkproduksjon av større parti laksefluer beregnet for et marked ble startet opp av Mustad fabrikker på Gjøvik i 1890, og det ga mulighet for å kjøpe norskproduserte fluer, og ikke kun importerte fluer fra England via forretninger i byene. Det var de klassiske Victorianske fulldressa mønstrene som gjaldt. Men enklere irske mønstre begynte å konkurrere med de konservative fluemønstrene fra 1870-tallet av. Gode tidlige laksefluer i norske vassdrag var: Dusty Miller, Silver Doctor, Jock Scott, Thunder and Lightning og Green Highlander. Til fortom for silkelina brukte de gut som den første tida var tvinnet fortom av kattetarmer. Materialet i flua var oftest fra eksotiske jungelhøns som Jungle Cock fra kolonier i det britiske imperiet.
Pengemaskin
Det var altså ikke i utgangspunktet snakk om tilgang på råvarer fra egen bakgård for å kunne drive et tilnærma effektivt laksefiske med stang i elva. Allerede ved kjøp av ei flue ville laksefisket være forbeholdt den pengesterke. Så kom det utgifter til tjenerskap, norske arbeidstakere lokalt, oppføring av fiskevilla, leie av elv på åremål, import av varer, oppkjøp av teiner og not, sosiale tilstelninger i bygda, ytelser til veldedige formål som brubygging og skolehus (Eresfjord) og gamleheim (Rauma). I tillegg ble det og ofte etablert stipendordninger for talentfull lokal ungdom. Alt dette krevde mye penger. Slike tiltak var relativt vanlig i mange dalfører som hadde ei fristende lakseelv å by på.
Selvlagd og produksjon
Norske sluker ble etterhvert støpt i enkle blyformer i norske gardssmier og i kjellerlokaler. Ei spiseskje med avsaga skaft og borra hull i endene kunne duge som skeisluk på stor forsommerelv. Mange av de eldste norske slukene kan synes primitive for oss, men hva laksen finner interessant stemmer jo ofte ikke med våre oppfatninger. Produksjonen av fiskeutstyr i Norge beregnet på eget bruk oppstod når nevenyttige kleppere laget egne fluer og sluker basert på etterligninger av britiske fulldressede laksefluer og Devonsluker. Det viste seg da at laksen tok like gjerne på rypefjør og orrfuglfjør som på indiske jungelhøns sin fjærpryd. Laksen var enkelte år så tallrik at det neppe hadde spilt så svært stor rolle hvilken flue eller sluk man hadde kastet ut i elva?
Utstyrsfabrikker
Det var ufattelige mengder laks i det minst påvirkede landet i Europa når det gjaldt industrialisering og forurensing I løpet av mellomkrigstiden ble det mange norske utstyrsprodusenter av fiskeutstyr, hvor firma som Remen, Sølvkroken, Thaulow og Asbjørn Hørgård ble sentrale innen utvikling av elvefiskeutstyr fra 1930 og 50-åra av, men da var nesten alle britene borte og leiekontraktene ble overtatt av norske forretningsmenn og firma. En epoke tok slutt og en ny ble innledet i de lakseførende vassdraga.
Resyme
En internasjonal elvefiskerkultur hadde i 100 år etablert seg, og etterhvert fikk man en mye tydeligere bygdefiskerkultur inn i elvefisket. Fra 1950 årene av ble det i mange vassdrag satsa på kultiveringsarbeid og oppsyn. Mye av den aktiviteten som elveeierlag og jeger og fiskerforeninger la for dagen i etterkrigstida var en videreføring av britenes tidligere tiltak innen elv og lakseforvaltning. Det er denne bygdefiskerkulturen ispedd deler av britisk fiskerkultur som historisk sett er vår elvefiskerkultur. Den er sammensatt av bygdefiskerens mataukfiske og den britiske arven som fremmet sport og utfordring.