Den gang Vossolaksen var i storform – del 2

En artikkel om Vossalaksen, den gang da Vossolaksen var stor og det var mye av den. Artikkelen er et utdrag fra en fremtidig bok om villaksen som skrives av journalist og forfatter Kjersti Sandvik.

De som kom for å fiske

Mulig standarden i det norske kjøkkenet, og folkeskikken, er litt bedre når engelske Henry Cherrington kommer med dampbåt fra England til Bergen i 1901, nesten 50 år etter Taylor. Fra kaien spaserer han, eller blir skysset til togstasjonen og kjøper billett til Vossebanen med destinasjon Bolstad stasjon. Cherrington skal til Bolstadøyri for å fiske laks og han satser på å finne ei kokke som kan lage noenlunde spiselig mat til ham de ukene han har planlagt å være der. Det er ikke første gangen noen i Cherringtons familie drar til Norge på laksefiske. Henrys farfar var i Alta på midten av 1800-tallet. Da gikk reisen med seilskute. En gang var sønnen hans også med. Han traff en prestedatter fra Hammerfest. Hun ble med ham tilbake til England hvor paret giftet seg og fikk en sønn de kalte Henry. Det er han som går av på Bolstad stasjon en dag i 1901. Bolstadelva og Vosso har noe som er attraktivt og velkjent i lakseverdenen. Her er fisken spesielt stor. Den største fisken som er tatt i vassdraget veide visstnok 35 kilo og ble tatt på garn. Den største laksen tatt på kilenot i sjø veide 36 kilo, ifølge «Redningsaksjonen for Vossolaksen Framtidsrapport per 2017». Ellers er det notert fisk på 34 og 32 kilo og en rekke fisk mellom 25 og 30 kilo. Det er tatt storlakser i mange elver i Norge, men det er den høye gjennomsnittsstørrelsen som gjør Vossolaksen unik. Enkelte år var den opp mot 12 kilo i Bolstadelva.

Pengene rår..

Henry Cherrington er en storvoksen mann. Korrekt antrukket i tweed-dress med vest og hatt. Fra jernbanestasjonen kan han se rett over på andre siden av elva. Et irrgrønt flatt jorde ligger som en halvsirkel helt ned til elva. Litt lenger nede munner den ut i fjorden. På motsatt side av fjorden brytes det grønne jorde av bratte fjell. Tett skog karrer seg oppover fjellsiden. Folk her ser ut til å være småbrukere. Noen dyr beiter på det grønne jordet og han skimter en åkerlapp. Går Henry over broen, kanskje litt haltende etter en skade fra et løvebitt han fikk på løvejakt i Afrika. Han spør etter bøndene som har lakseskyld i elva, det vil si fiskerett, og blir vist vei av ivrige guttunger, klare til å tjene seg en ekstra slant. Bøndene leier ut fiskeplasser til utenlandske turistfiskere. Til de som har penger nok til å dra på ferie, mens ferie ennå var et fremmedord for folk flest i Norge. Henry tar inn på gjestgiveriet og i mange år leier han fiskerettigheter i elva. Men i 1910 kjøper han en av gårdene. Mest sannsynlig skjer det via stråmenn. For også den gangen var det boplikt. Det er ikke noe stort hus han kjøper, men det ligger fint til med utsikt til fjorden, helt nede ved elva, den smaragdgrønne odden som amerikaneren Bayard Taylor så begeistret beskrev noen tiår tidligere. Henry Cherrington får ei kårkjerring med på huskjøpet. Hun skal ha den ene stua, Henry den andre. Senere bygger han på huset. Det skjer flere ganger de årene huset er i familiens eie.

Lokal arbeidskraft

Folket på Bolstadøyri skulle bli vant med noble gjester i løpet av den tiden den storvokste laksen fortsatt gikk motstrøms oppover mot Vosso for å gyte, og la grunnlag for laksefiske i elva. Turistene kom blant annet fra England, Tyskland, Spania, Italia og Sør-Afrika. På 1950-tallet hadde grunneierne et par tusen kroner i elveleie i året, i datidens verdi. Ut over1980-tallet steg leien. Da kunne en elve-eier med fiskerett tjene 80-90.000 kroner i året og den samlede utleieprisen for elva kunne regnes i millioner. Flere av turistfiskerne hadde med seg eget tjenerskap og kokk da de kom, men ikke Cherrington. Han leide alltid ei lokal kokke og skapte en av flere arbeidsplasser den tiden han var på Bolstad. Befolkningsøkningen i sommermånedene skapte et livlig samfunn overalt der lakselordene slo seg ned. Ungdommene som jobbet for engelskmennene fikk skjerpet engelskkunnskapene sine og en liten leksjon i god oppførsel og høflighetsfraser. Inntektene holdt dem med lommepenger til turistene dukket opp igjen neste sesong. Lokalbefolkningen tok seg gjerne en kveldstur for å se når turistene fisket, og av og til fikk de ett og annet å snakke om og undre seg over, når disse rike utlendingene dukket opp en gang i året.

Mest fluefiske.

Særlig attraktivt var det å få seg sommerjobb som roere og kleppere for sportsfiskerne trengte hjelp til å få på land storlaksen. La en fisk på 18-20 kilo på svøm, var det bare å følge med i båten. Da gjaldt det ikke å bomme med kleppen, men det hendte at roeren ble dratt helt ned til sjøen før storlaksen ga seg og den kunne dras om bord. Hele operasjonen kunne ta flere timer. Helt siden lakselordene kom har flue vært det mest brukte redskapet i Bolstadelva. Elva regnes som en spesielt fin flueelv. De lokale fisket gjerne med reke, som var et ekstra effektivt redskap, men lordene holdt seg langt unna slikt. Å fiske med reke ble forbudt på nittitallet.

Flere storlakselver…

Lignende historier finnes det mange av der det renner ei lakseelv. I Suldalslågen, som renner gjennom Suldal i Rogaland, fortelles det at en lakselord en gang fikk en laks på over 30 kilo på flua. Laksen strøk til sjøs og lorden og klepperne fulgte etter med båten. Etter noen timer rodde de inntil land så lorden kunne spise middag, mens laksen kjempet videre sammen med klepperen. Hvorvidt lorden også tok seg tid til en liten middagslur, vet jeg ikke, men kampen fortsatte. Etter 12 timer måtte laksen gi tapt.